UNDERFLATE

AV ANNIKE FLO OG KINICO
KURATERT AV UNA GJERDE

Utstillingsperiode: 18.08.22 – 16.10.22
Ritualer: onsdag 14.09 kl. 20
onsdag 28.09 kl. 20 og
onsdag 12.10 kl. 20

“Mykt og hardt, glatt og skarpt, her sitter vi i varmen. Jeg lever og du er død.
Kjenner varmen, inn i beina. Kjenner du?
Jeg har aldri pratet med en sånn som du før, aldri tenkt tanken, aldri forsøkt. 
Det er ikke det at jeg ikke pratar med de døde, det er det at du er en fisk. 
En fisk gjord av hundre fisker. Et sorgens vesen.” 

Norge er formet av havet og torsken. Det samme er SALT som har hentet sin form fra nordnorske fiskehjeller. På hjellene har torsk blitt tørket i hundrevis av år, før den har blitt sendt videre rundt om i verden. I dag er det ikke lenger lov å fiske torsk i Oslofjorden, da den nærmer seg utrydding som følge av forurensning, temperatur- og miljøendringer forårsaket av menneskers uaktsomme utnyttelse av ressurser og bruk av naturen. 

I et forsøk på å jobbe seg gjennom sorgen som døden i Oslofjorden etterlater seg, har kunstner Annike Flo og arkitektduoen KINICO omhyggelig kokt, vasket, skylt, børstet og renset vel 200 torskeskjelleter. Gjennom denne prosessen, som beveger seg mellom det industrielle, makabre og intime, har dette avfallsmateriale fra fiskerinæringen fått nytt liv; sammensatt til nye skulpturelle skapninger som vekker assosiasjoner til både liv og død. Skjelettene vitner om noe var. Kjøtt som er borte. Rester. De er kropp og kroppslig fravær på en og samme tid. 

I samarbeid med SALTs egen saunamester Markus Bruun, har kunstnerne utviklet et eget sauna rituale som en del av verket, med duft av kunstner Simon Daniel Tegnander Wenzel og tekst av forfatter Hannah Arnesen. Ritualet finner sted på utvalgte datoer kl. 20, og varer i 15 minutter. Ritualet kan bookes ved å velge sauna session på riktig dato i bookingsystemet her.

Flere religioner ser på skjelettet som den udødelige delen av en person, det som inneholder selve essensen. Som andre skjeletter, bringer skulpturene på SALT oss bakover og fremover i tid; de assosierer til fossilerte skjelett som gir oss informasjon om verden slik den var, men også til samtidens massive etterlating av skjelett som resultat av vårt ville kjøttforbruk. Flo og KINICOs skulpturelle skapningene er fordelt mellom to rom, et over og et under vann. Over vann, i Skroget, er et utvalg skulpturer plassert slik at de danner rammene for et rituelt rom hvor de besøkende gjennom syn, lukt og varme inviteres til å bearbeide det kollektive traumet klimautfordringene, og spesifikt døden i Oslofjorden, fører med seg. Dette speiles av torskeskjellettskulpturen under vann som på sin side blir tært av både vannmasser og marine organismer, samt fungerer som et rev.

Ansikt til ansikt med den døende fjorden, over og under vann, blir skulpturene ikke bare et bilde på den kritisk, lave torskebestanden i Oslofjorden, men vel så mye et uttrykk for hvordan vår hensynsløse adferd truer alle skapninger som lever på planeten og uroen denne kollektive trusselen fører med seg. I intens varme tilrettelegger verket for en samtale mellom sorgens vesener, fjorden og vi som lever rundt den; kan vi gjennom felles bearbeiding av sorg helbrede våre omgivelser?

TAKK TIL

Utstillingen er realisert med støtte fra Kulturådet og Vederlagsfondet. 

OM KUNSTNER OG ARKITEKTKONTOR

Annike Flo arbeider mellom kunst, scenografi og kostyme. Arbeidene hennes undersøker hvordan vi kritisk kan skape i vår nåværende æra, og leker med hvordan vi kan gi opp plass okkupert av mennesker, en desentrering av mennesket og å fasilitere møter mellom publikummere og andre vesener. Prosjektene hennes er ofte inspirert av forskning, amterialer og metoder fra både humaniora og naturvitenskap, og hun samarbeider ofte med forskere og utøvere fra andre disipliner. Flo har tidligere stilt ut ved Galleri format, Trøndelag senter for samtidskunst og Atelier Nord. Hun drev også Norwegian BioArt Arena, NOBA, på Vitenparken campus Ås fra 2018 til 2021. Som scenograf og kostymedesigner har hun jobbet med selskaper som punch drunk, Secret Cinema, Øyteateret, another og Love magazine. I 2022 ble hun nominert til Heddaprisen i kategorien ‘Beste scenografi’ for sitt arbeid til stykket Kinship av øyteateret. Flo har en MA i scenografi fra Akademi for Scenekunst, og en BA i kostyme for performance fra London college of fashion, University of the Arts London.

 KINICO er et studio som jobber i spenningsfeltet mellom arkitektur, installasjonskunst og scenografi, drevet av Kine Fagerheim og Nicolai Larasse. Med et kritisk blikk på arkitektur som objekt frakoblet den menneskelige kroppen, skaper de rom og kunst som danner rammer for liv gjennom møter mellom natur og kultur. ​​Det binære (og imaginære) skillet mellom mennesket og naturen er et voksende problem. Gjennom sine arbeider opponerer KINICO mot denne forestillingen gjennom å forsøke å vise at natur og menneske er udelelig, uten å simplifisere kompleksiteten i vår innbyrdesrelasjon. I hytteprosjektet på19ben, publisert i Nytt Rom og D2, har de med omsorgsfulle hender forsøkt å skape et sted på fjellet hvor både naturen, dyrelivet og mennesker kan trives. Gjennom katastrofeprosjektet har de i samarbeider med Arkeolog8, skapt ulike plattformer for dialog hvor mennesker får utforske den indre uroen de har i vente på fremtidige kriser og katastrofer. KINICOs verk består så mye som mulig av ekte materialer; naturlige materialer som kroppen kan relatere seg til og forstå, og som skaper en kontakt mellom verk og publikum.

 Både Fagerheim og Larasse har en master i Arkitektur fra Det Kongelige Danske Kunstakademi i København. Fagerheim har i tillegg en Bachelor i vestlig kunsthistorie fra Universitetet i Oslo.

JEG FULGTE EN ELV OG FANT HAVET

PIA EIKAAS
Utstillingsperiode: 02.04.22 –03.07.22

Hold on, this will be messy

The queer pirate as a thief or as disrupting element in the hetero-capitalist order of things.

Companionship cooooooompaninon ship (onions) and equality between pirates, matelots,

crossing dressing.

Stealing hearts and sharing gold

Gems of healing

A spiritual journey of healing of carrying objects slowly over distance of not moving too fast

or in a straight line.

Of just being

I over et år har Pia Eikaas jobbet med den stedsspesifikke installasjonen «Jeg fulgte en elv og fant havet», hvor SALTs maritime historie møter skeivt sjørøveri i forsøk på å skape et trygt, men samtidig utvidet, rom for fellesskap.

Åpningen vil innledes med tale av utstillingens kurator Una Mathiesen Gjerde, etterfulgt av en musikalsk performance inspirert av Eikaas’ verk av musikerne Sofiolina, Håkon Brunborg og Herman Wildhagen, sammen med kvinnekoret «I kveld er det lov å være koret».

OM UTSTILLINGEN

Inspirert av piratenes storhetstid på 1600- og 1700-tallet, og mer spesifikt den historisk underkommuniserte, skeive sjørøverkulturen som eksisterte på denne tiden, har Pia Eikaas skapt den stedsspesifikke kunstinstallasjonen «Jeg fulgte en elv og fant havet» til SALT.

Prosjektet har oppstått som et resultat av en lengre kunstnerisk undersøkelse av skeivt sjørøveri, deriblant «matelotaget», en bindende avtale mellom sjørøvere av samme kjønn, som var likestilt med ekteskap. Flere historiske kilder indikerer at livet på havet i bredere forstand alltid har vært tiltrekkende for skeive, da det på skip oppstod egne parallellsamfunn hvor det var mulig å fristille seg fra storsamfunnets lover og regler. Dette gjaldt særlig for sjørøverskipene som opererte som statsløse og derfor ikke var underlagt hverken monark eller kirke.

Med dette som bakteppe har Pia Eikaas transformert SALT til et skeivt sjørøverskip, som har som ambisjon om å rette søkelyset mot de skeive piratenes historie, som likt andre skeive historier har blitt undertrykt av den heteronormative historieskrivningen. Gjennom fysiske og performative grep trer SALT fram i ny drakt, som en hyllest til skeive pirater og skeive historier i utvidet forstand med røtter som strekker seg gjennom hele menneskehetens historie.

Hos Eikaas blir piratene foregangsfigurer – de var fattige sjøfolk som ikke ønsket å leve under de skeivfordelte, antidemokratiske regimene som rådet i det barokke Europa, hvor kongene stadig var eneveldige og allmuens rettigheter var ikke-eksisterende. I forlengelse av dette blir sjørøverskipet, ikke ulikt andre skeive rom, et sted for radikal handling, hvor man gjennom fellesskap utfordrer status quo. I en tid og byrom preget av neoliberal fremvekst, på bekostning av fellesskapets interesser, trenger vi også i dag alternative rom og strategier for protest og handling. Eikaas vil forstyrre tingenes orden, rote, for gjennom dette å opponere mot de heteronormative og kapitalistiske strukturene som dominerer samfunnet vårt. Kan vi, slik piratene i sin tid saboterte koloniale handelsruter, sabotere fremveksten av nasjonalisme og neoliberalisme? Kan vi gjennom å bryte normer og forstyrre orden finne nye og alternative felleskap som kan gagne samfunnet som helhet?

OM KUNSTNEREN

Pia Eikaas er en kunstner som bor og arbeider i Oslo. Hun har en MFA fra Det Kongelige Danske Kunstakademi Billedkunstskolerne. Eikaas har en internasjonal utstillingspraksis og har stilt ut på blant annet Museu Do Louvre Pau-Brazyl (BR), Unge Kunstneres Samfunn (NO), Galerie Reinhart Hauff (DE), Galleri Golsa (NO), Parallell Vienna (AT), Kristiansand Kunsthall (NO) og Kunsthal Charlottenborg (DK), hun har også holdt performance på Sørlandets Kunstmuseum (NO) og Moma PS 1(NYABF) (US).  

TAKK TIL

«Jeg fulgte en elv og fant havet» er kuratert av Una Mathiesen Gjerde for SALT og realisert med generøs støtte fra Oslo kommune og Kulturrådet.